Årsberetning 2008
Om året som har gått
Jeg har hatt et spennende år, opplevd og lært masse nytt. Det begynte med en spennende periode på Den Nationale Scene i Bergen. Jeg fikk telefon i desember fra kunstnerisk leder på teateret, som lurte på om jeg var interessert i å spille tuba i orkesteret på en produksjon. Jeg satte himmel og jord i bevegelse, og fikk det til å gå opp. Takk til korpsene mine for fleksibilitet og forståelse! Dermed ble jeg sittende i orkestergraven på DNS og spille tuba på Dyrene i Hakkebakkeskogen fra januar og ut mai. En kjempeopplevelse! Teaterlivet er definitivt noe jeg kunne prøvd mer av.
I slutten av juni gjorde jeg noen jeg har hatt lyst til å gjøre lenge. Jeg bestilte meg et nytt fotoapparat. Mens jeg fortsatt gikk på ungdomsskolen gikk i sin tid en god slump av sparepengene mine til å kjøpe et Canon EOS 1000fn speilreflekskamera, Jeg ble rett så ivrig, skaffet meg mørkeromsutstyr og satte i gang som hobbyfotograf. Denne interessen varte i mange år, gjennom videregående og folkehøyskole. Så dabbet det litt av, når dataen og den digitale verden tok over. Jeg lånte bort kameraet mitt til broren min, og drømmen om å kjøpe digitalt fotoutstyr begynte å våkne.
Første anskaffelse var et skikkelig dårlig kompaktkamera som ikke var brukende til stort mer enn å ta landskapsbilder og portretter i godt dagslys. Deretter oppgraderte jeg til et bittelite kompaktkamera med marginalt større bruksområde. Disse ble, av naturlige grunner, ikke brukt veldig mye. Det ble kjedelig i lengden å se på uskarpe og feileksponerte bilder.
Så nå, etter mange år uten skikkelig kamera, gikk jeg til det skritt å bestille et nytt Canonkamera. Denne gangen ble det et Canon EOS 450D. Jeg bestilte kameraet, og ringte umiddelbart etterpå til mine foreldre og takket for bursdagspresangen de skulle gi meg til 30-årsdagen. Jeg spyttet i litt selv, og endte opp med kamera, svært minnekort, blitz, stativ, bag (takk, bror og familie) og litt småstæsj som filtre, renseutstyr og slikt. Dermed var jeg godt skodd for neste kapittel i min tilværelse som entusiastisk hobbyfotograf.
Sommeren
Denne sommeren ble veldig spesiell for meg. Randi reiste til Boston i juni for å gå et kurs i entrepenørskap ved Boston University, School of Management. Med andre ord, jeg skulle være hjemme alene i to-tre måneder. Først virket det ganske trist og veldig lenge, men det gikk helt fint. Vi holdt god kontakt med Skype og videotelefoni, og vi hadde begge veldig mye på programmet, så tiden gikk fortere enn jeg trodde.
Korpstur til England ble jomfruturen for kameraet. Turen gikk til Scarborough, via båt fra Bergen til Newcastle. I løpet av uken opplevde vi byen Scarborough, Scarborough Castle, York og Jorvick Viking Centre, Flamingoland, Goathland (mer kjent som Aidensfield, byen i serien Hartbeat) og togstasjonen der (kjent fra filmene om Harry Potter, som Galtworth stasjon). Kameraet fikk kjørt seg skikkelig, med bortimot 3000 bilder på en uke. Jeg tok bilder av stort og smått over alt, og lærte mye om kameraet mitt. Bilder kommer i fotoalbumet!
Årets sommerkurs ble en kjempeopplevelse! Jeg var, som jeg har vært de siste årene, musikalsk leder for blå kurs i Rogaland. Ett på Moi (janitsjar) og ett i Ølen (brass). På begge kursene hadde vi relativt bra påmelding, lærerstaben var super begge plasser, og NMF gjorde en fantastisk jobb med organiseringen og den praktiske gjennomføringen av kursene. Det som gjorde det ekstra kjekt for meg var at jeg fikk bruke mine egne arrangement av musikken til Youngblood Brass Band, et band med sin egen spesielle stilart som jeg har fått veldig sansen for de siste par årene. Konseptet fungerte rett og slett optimalt, og vi hadde det helt utrolig kjekt på begge kursene. Avslutningskonsertene ble veldig bra, og musikanter reiste hjem fulle av inspirasjon og spilleglede. Se videoer på YouTube.
USA-tur
I slutten av august reiste jeg til Boston. Vi planla tidligere i år at når Randi var ferdig på skolen skulle vi ta en ferie sammen i USA og Canada. Det har vi drømt om lenge, bl.a. for å besøke vertsfamilien til Randi fra når hun var på utveksling på videregående.
Jeg reiste til Boston den 22. august. Historien om selve reisen må nesten tas med... Flyet mitt fra Flesland skulle gå kl 8:30. Litt over kl 8:00 våknet jeg av en SMS (takk, Lena!). Det første jeg gjorde var å fastslå at jeg ikke kom til å rekke flyet 8:30, og jeg stupte rett ned foran dataen og bestilte billett på neste fly, kl 9:10. Taxi ble bestilt, så løp jeg gjennom dusjen, hoppet i klærne og rasket med meg bagasjen på vei ut døra.
Det tok litt tid før taxien kom, jeg burde kanskje skjønt tegninga allerede da... Taxisjåføren kom, jeg lempet alt inn i bagasjerommet og sa at han måtte få meg til Flesland så raskt som mulig. Han virket ikke særlig interessert i å trø hardt på gassen, så jeg krysset fingrene. Når han deretter valgte det lengste alternativet ut av byen, kjente jeg at jeg ble enda et hakk mer stressa. Når jeg prøvde å påpeke at han måtte prøve å være så rask som mulig fikk jeg beskjed om at han kjørte så raskt han kunne kjøre. Da låg han i knapt 50 i 60-sonen, uten biler foran..
Jeg kom til flyplassen 24 minutter før flyet skulle gå, løp inn på terminalen og huket den første personen jeg såg med Norwegian-uniform. Han bare rista på hodet og sa at det dessverre ikke var mulig å få meg med flyet. De har en regel om at siste oppmøte er 30 minutter før avgang. Lynkjapt tenkte jeg på om jeg skulle begynne å krangle, og prøvde meg med et par snille spørsmål. Deretter kom jeg på tv-serien om Heathrow og lavprisselskapet der, og skjønte at her var det ikke noe annet å gjøre enn å gi opp å komme med flyet og prøve meg på neste mulighet. Jeg løp bort til SAS-luken og sa så rolig og avbalansert jeg klarte «Jeg MÅ med neste fly til Oslo!!». Damen skjønte at her hastet det, og trykte seg gjennom noen skjermer, tok en kjapp telefon og sa vennlig «Det skal gå fint, bare trekk kortet og trykk koden din du.». Det ble ikke den billigste flybilletten jeg har kjøpt, men alternativet var å miste flyet videre til Boston, og det hadde nok blitt enda dyrere...
13 minutter senere var jeg i lufta, på vei mot Oslo. Takk til SAS og den hyggelige damen i luken. Norwegian: et drit, håper dere går konk snart. Neida. Men lær litt av SAS, det går an å vri på regler når noen har kjøpt to billetter samme morgen og kommer 6 minutter etter de regelbundne 30 minuttene - når det fortsatt er godt over 20 minutter til flyet går, og når vedkommende i tillegg med desperat blikk ber på en høflig og ydmyk måte..
Resten av turen gikk helt fint, og jeg ble ekstra glad da min kjære Randi sto på flyplassen utenfor Boston og ventet på meg. Det var godt å se henne igjen!
Etter noen fine dager i Boston med hyggelig samvær med folk Randi ble kjent med i løpet av sommeren gjorde vi oss klare til å kjørte vi oppover til Portland, Maine. Neste tabbe på turen ble elegant avverget. Hvordan kunne jeg vite at det finnes to Portland i USA? Hotellet jeg hadde bestilt låg i Portland, Oregon, 3.190 mil vest for Portland, Main... Jaja. Vi fikk avbestilt Oregon og bestilt Maine, og alt ordnet seg. Portland er en koselig by. Vi gikk turer, spiste godt og prøvde å shoppe litt (men fant ingenting).
Så gikk turen videre mot Canada. En lang tur, så vi bestemte oss for å ta en overnatting på veien. Vi stoppet midt i «skauen», i Greenville, en liten by ved Moosehead Lake. Der overnattet vi på Pleasant Street In, vi bodde på rom nr. 1 av 6 tilgjengelige. Vi slappet av på brygga med utsikt over Moosehead Lake, gikk en koselig liten tur rundt i byen (gjennom hovedgata, som stort sett var hele byen), og spiste på en «sjarmerende» restaurant ved innsjøen. Vi fikk heldigvis plass ute, for inne lukta det ikke særlig innbydende.. Men koselig var det, og god mat fikk vi!
Dagen etter satte vi kursen mot Quebec City i Canada. Turen gikk fint, og når vi kom frem gikk vi rundt og såg på gamlebyen og hotell Fairmont, et bygg sikkert mange har sett på bilder før. Quebec City er definitivt verdt et besøk, en flott by full av opplevelser!
Etter å ha tatt inn førsteinntrykket reiste vi hjem til vertsfamilien til Randi for innlosjering. Der møtte jeg på en utrolig koselig familie bestående av mor, far, to jenter, en gutt, en hund og fem katter! Superallergisk som jeg er, var jeg relativt skeptisk til dette med kattene, men jeg hadde bestemt med på forhånd om å være positiv og satse på at det skulle gå bra. Og det gjorde det. Jeg hadde ingen problemer med allergi i det hele tatt i de fem dagene vi bodde der. Det har selvsagt litt med det at jeg spiste masse allergimedisin, og at mor støvsugde og vasket ned huset to-tre ganger daglig.. Familien tok oss med rundt omkring i Quebec og viste oss masse flott. Bilder kommer i fotoalbumet.
De fem dagene i Quebec gikk fort, alt for fort, og det var tid for å reise videre til siste stopp - Montreal. Etter noen timer i bilen var det deilig å sjekke inn i suiten vår (de to første bildene viser vår suite) på Hotel XIX Siecle. Så var det på tide å oppleve byen! De neste dagene gikk med til shopping, tur på «byfjellet», Mont Real, rusleturer rundt i byen, gode måltider og store opplevelser. Den største av alle, selv om det ble gjort relativt uformelt på hotellrommet mens vi slappet av mellom «slagene», var forlovelsen vår. Jeg hadde bært på ringen i to uker, og ventet på det riktige øyeblikket. Kvelden før hadde jeg tenkt å ta den frem og stille spørsmålet mens vi spiste en deilig middag på en koselig liten restaurant, men idet jeg skulle til å gjøre det kom jeg til at Randi antakelig ville føles seg lite komfortabel med den oppmerksomheten hun/vi hadde fått av alle rundt oss i såfall. Så da ble det rett og slett på hotellrommet, uten særlig oppstyr. Ringen, en kraftig ring i børstet hvitt gull med en hjerteformet krone fylt med små diamanter, var litt for stor (det visste jeg forsåvidt på forhånd, Randi har SMÅ fingre), og måtte byttes. I første omgang trodde jeg at Randi ville finne en annen ring som var mer typisk henne, men hun valgte å beholde ringen jeg hadde plukket ut. Det var kjekt
Korpskonkurranser
Høsten skulle vise seg å bli en veldig positiv periode med tanke på konkurranser. Sotra Vest gikk til topps i Mangerfestivalen, hvor de konkurrerte med svært sterke korps. Noen uker senere hanket de inn en flott 2. plass i 1. divisjon på Sotrafestivalen, nok en svært sterk prestasjon! Repertoaret korpset brukte var musikk jeg hadde arrangert, noe som selvsagt gjorde det hele ekstra kjekt for min del.
Også Manger Musikklag har hatt en svært hygglig høst. Etter en turbulent periode med mange nedturer gikk vi til topps i Siddis Brass. Vår nye dirigent, Martin Winter, var også komponist for anledningen. Vi fremførte hans rykende ferske Central Park Suite, og fikk svært positive tilbakemeldinger både fra publikum og dommere. En solid seier, beste gruppe (kornetter) og solistpris (principal Erlend Aagaard-Nilsen) må vel kunne kalles å gjøre reint bord!
Familie og tradisjoner
Familien min, på min fars side, har i mange år hatt en tradisjon om å samles en helg før advent og lage svinemør - en grov og godt krydret pølse. Jeg har lenge hatt lyst til å være med på dette, men jobb har gjort det vanskelig å få det til. Nå i år bestemte jeg meg for at jeg skulle klare å få det med. Randi ryddet plass mellom eksamenene sine, og vi satte kursen nordover. Etter en i overkant spennende flytur til Vigra med sterk sidevind i innflygingen, og med en kaptein bak rattet som var borte fra flyskolen den dagen de snakket om flyskrekk og hvordan skape tillit blant passasjerer som lider av det, møtte vi resten av min familie (mamma, pappa, broren min, kona hans og nevøen min) hjemme på «Skøye».
Litt utpå ettermiddagen satte vi oss i bilene og kjørte mot øya, men vi måtte snu før vi kom frem på grunn av uværet. Pappa var bestemt på at han skulle prøve å komme seg ut, og prøvde en gang til. Når han kom frem ble han stående og vente på ferja ei god stund, før han fant ut at den var innstilt på grunn av kraftig vind. Så da var det bare å kjøre hjem igjen, en gang til. Lørdagen var været mye bedre, og vi dro samlet utover. En hektisk, men veldig kjekk dag, gikk med til å lage metervis med svinemør, litt til alle. Jeg kan godt være foruten lukta som satte seg i fingrene og hang igjen i flere dager, men svinemøren blei ekstra god i år! Sikkert fordi jeg var med
Så var det bare noen julekonserter og juleavslutninger som måtte gjøres unna, før vi kunne runde av og ta juleferie. Vi kjørte til Stavanger, og jeg kjørte videre til Larvik et par dager etter. Der feiret jeg jul sammen med mamma, pappa, bror m/familie og hans svigerinne m/familie. På julaften kom et par billass til med familie, og vi var vel omtrent 20 stk til middag og pakkeseanse. Det var en kjempekoselig julefeiring, deilig å få slappe med familien noen dager. En av de fine tingene med å ha barn i hus er at man må ut enten lysten er der eller ikke! Vi gikk fine turer hver dag. Se fotoalbumet for bilder!
Etter julefeiring i Larvik reiste jeg til Stavanger for å være sammen med Randi og familien, og for å feire nyttår. Nyttårsfeiringen ble av den rolige sorten i år, da folk var spredt rundt i landet med familier og kjærester og slikt. Vi får håpe det tar seg opp igjen til neste år
Vi går en spennende vår i møte, Randi med masteroppgave og jeg med diverse jobber her og der. Og til sommeren flytter vi ned til Stavanger, vi vil bosette oss der. Bryllup og nye jobber til oss begge på seinsommeren. Blir spennende å se hva det blir!
Ønsker alle jeg kjenner et riktig godt nyttår. Takk for det gamle!
- Pål
Jeg har hatt et spennende år, opplevd og lært masse nytt. Det begynte med en spennende periode på Den Nationale Scene i Bergen. Jeg fikk telefon i desember fra kunstnerisk leder på teateret, som lurte på om jeg var interessert i å spille tuba i orkesteret på en produksjon. Jeg satte himmel og jord i bevegelse, og fikk det til å gå opp. Takk til korpsene mine for fleksibilitet og forståelse! Dermed ble jeg sittende i orkestergraven på DNS og spille tuba på Dyrene i Hakkebakkeskogen fra januar og ut mai. En kjempeopplevelse! Teaterlivet er definitivt noe jeg kunne prøvd mer av.
I slutten av juni gjorde jeg noen jeg har hatt lyst til å gjøre lenge. Jeg bestilte meg et nytt fotoapparat. Mens jeg fortsatt gikk på ungdomsskolen gikk i sin tid en god slump av sparepengene mine til å kjøpe et Canon EOS 1000fn speilreflekskamera, Jeg ble rett så ivrig, skaffet meg mørkeromsutstyr og satte i gang som hobbyfotograf. Denne interessen varte i mange år, gjennom videregående og folkehøyskole. Så dabbet det litt av, når dataen og den digitale verden tok over. Jeg lånte bort kameraet mitt til broren min, og drømmen om å kjøpe digitalt fotoutstyr begynte å våkne.
Første anskaffelse var et skikkelig dårlig kompaktkamera som ikke var brukende til stort mer enn å ta landskapsbilder og portretter i godt dagslys. Deretter oppgraderte jeg til et bittelite kompaktkamera med marginalt større bruksområde. Disse ble, av naturlige grunner, ikke brukt veldig mye. Det ble kjedelig i lengden å se på uskarpe og feileksponerte bilder.
Sommeren
Denne sommeren ble veldig spesiell for meg. Randi reiste til Boston i juni for å gå et kurs i entrepenørskap ved Boston University, School of Management. Med andre ord, jeg skulle være hjemme alene i to-tre måneder. Først virket det ganske trist og veldig lenge, men det gikk helt fint. Vi holdt god kontakt med Skype og videotelefoni, og vi hadde begge veldig mye på programmet, så tiden gikk fortere enn jeg trodde.
Årets sommerkurs ble en kjempeopplevelse! Jeg var, som jeg har vært de siste årene, musikalsk leder for blå kurs i Rogaland. Ett på Moi (janitsjar) og ett i Ølen (brass). På begge kursene hadde vi relativt bra påmelding, lærerstaben var super begge plasser, og NMF gjorde en fantastisk jobb med organiseringen og den praktiske gjennomføringen av kursene. Det som gjorde det ekstra kjekt for meg var at jeg fikk bruke mine egne arrangement av musikken til Youngblood Brass Band, et band med sin egen spesielle stilart som jeg har fått veldig sansen for de siste par årene. Konseptet fungerte rett og slett optimalt, og vi hadde det helt utrolig kjekt på begge kursene. Avslutningskonsertene ble veldig bra, og musikanter reiste hjem fulle av inspirasjon og spilleglede. Se videoer på YouTube.
USA-tur
I slutten av august reiste jeg til Boston. Vi planla tidligere i år at når Randi var ferdig på skolen skulle vi ta en ferie sammen i USA og Canada. Det har vi drømt om lenge, bl.a. for å besøke vertsfamilien til Randi fra når hun var på utveksling på videregående.
Jeg reiste til Boston den 22. august. Historien om selve reisen må nesten tas med... Flyet mitt fra Flesland skulle gå kl 8:30. Litt over kl 8:00 våknet jeg av en SMS (takk, Lena!). Det første jeg gjorde var å fastslå at jeg ikke kom til å rekke flyet 8:30, og jeg stupte rett ned foran dataen og bestilte billett på neste fly, kl 9:10. Taxi ble bestilt, så løp jeg gjennom dusjen, hoppet i klærne og rasket med meg bagasjen på vei ut døra.
Det tok litt tid før taxien kom, jeg burde kanskje skjønt tegninga allerede da... Taxisjåføren kom, jeg lempet alt inn i bagasjerommet og sa at han måtte få meg til Flesland så raskt som mulig. Han virket ikke særlig interessert i å trø hardt på gassen, så jeg krysset fingrene. Når han deretter valgte det lengste alternativet ut av byen, kjente jeg at jeg ble enda et hakk mer stressa. Når jeg prøvde å påpeke at han måtte prøve å være så rask som mulig fikk jeg beskjed om at han kjørte så raskt han kunne kjøre. Da låg han i knapt 50 i 60-sonen, uten biler foran..
Jeg kom til flyplassen 24 minutter før flyet skulle gå, løp inn på terminalen og huket den første personen jeg såg med Norwegian-uniform. Han bare rista på hodet og sa at det dessverre ikke var mulig å få meg med flyet. De har en regel om at siste oppmøte er 30 minutter før avgang. Lynkjapt tenkte jeg på om jeg skulle begynne å krangle, og prøvde meg med et par snille spørsmål. Deretter kom jeg på tv-serien om Heathrow og lavprisselskapet der, og skjønte at her var det ikke noe annet å gjøre enn å gi opp å komme med flyet og prøve meg på neste mulighet. Jeg løp bort til SAS-luken og sa så rolig og avbalansert jeg klarte «Jeg MÅ med neste fly til Oslo!!». Damen skjønte at her hastet det, og trykte seg gjennom noen skjermer, tok en kjapp telefon og sa vennlig «Det skal gå fint, bare trekk kortet og trykk koden din du.». Det ble ikke den billigste flybilletten jeg har kjøpt, men alternativet var å miste flyet videre til Boston, og det hadde nok blitt enda dyrere...
13 minutter senere var jeg i lufta, på vei mot Oslo. Takk til SAS og den hyggelige damen i luken. Norwegian: et drit, håper dere går konk snart. Neida. Men lær litt av SAS, det går an å vri på regler når noen har kjøpt to billetter samme morgen og kommer 6 minutter etter de regelbundne 30 minuttene - når det fortsatt er godt over 20 minutter til flyet går, og når vedkommende i tillegg med desperat blikk ber på en høflig og ydmyk måte..
Resten av turen gikk helt fint, og jeg ble ekstra glad da min kjære Randi sto på flyplassen utenfor Boston og ventet på meg. Det var godt å se henne igjen!
Etter noen fine dager i Boston med hyggelig samvær med folk Randi ble kjent med i løpet av sommeren gjorde vi oss klare til å kjørte vi oppover til Portland, Maine. Neste tabbe på turen ble elegant avverget. Hvordan kunne jeg vite at det finnes to Portland i USA? Hotellet jeg hadde bestilt låg i Portland, Oregon, 3.190 mil vest for Portland, Main... Jaja. Vi fikk avbestilt Oregon og bestilt Maine, og alt ordnet seg. Portland er en koselig by. Vi gikk turer, spiste godt og prøvde å shoppe litt (men fant ingenting).
Så gikk turen videre mot Canada. En lang tur, så vi bestemte oss for å ta en overnatting på veien. Vi stoppet midt i «skauen», i Greenville, en liten by ved Moosehead Lake. Der overnattet vi på Pleasant Street In, vi bodde på rom nr. 1 av 6 tilgjengelige. Vi slappet av på brygga med utsikt over Moosehead Lake, gikk en koselig liten tur rundt i byen (gjennom hovedgata, som stort sett var hele byen), og spiste på en «sjarmerende» restaurant ved innsjøen. Vi fikk heldigvis plass ute, for inne lukta det ikke særlig innbydende.. Men koselig var det, og god mat fikk vi!
Dagen etter satte vi kursen mot Quebec City i Canada. Turen gikk fint, og når vi kom frem gikk vi rundt og såg på gamlebyen og hotell Fairmont, et bygg sikkert mange har sett på bilder før. Quebec City er definitivt verdt et besøk, en flott by full av opplevelser!
Etter å ha tatt inn førsteinntrykket reiste vi hjem til vertsfamilien til Randi for innlosjering. Der møtte jeg på en utrolig koselig familie bestående av mor, far, to jenter, en gutt, en hund og fem katter! Superallergisk som jeg er, var jeg relativt skeptisk til dette med kattene, men jeg hadde bestemt med på forhånd om å være positiv og satse på at det skulle gå bra. Og det gjorde det. Jeg hadde ingen problemer med allergi i det hele tatt i de fem dagene vi bodde der. Det har selvsagt litt med det at jeg spiste masse allergimedisin, og at mor støvsugde og vasket ned huset to-tre ganger daglig.. Familien tok oss med rundt omkring i Quebec og viste oss masse flott. Bilder kommer i fotoalbumet.
De fem dagene i Quebec gikk fort, alt for fort, og det var tid for å reise videre til siste stopp - Montreal. Etter noen timer i bilen var det deilig å sjekke inn i suiten vår (de to første bildene viser vår suite) på Hotel XIX Siecle. Så var det på tide å oppleve byen! De neste dagene gikk med til shopping, tur på «byfjellet», Mont Real, rusleturer rundt i byen, gode måltider og store opplevelser. Den største av alle, selv om det ble gjort relativt uformelt på hotellrommet mens vi slappet av mellom «slagene», var forlovelsen vår. Jeg hadde bært på ringen i to uker, og ventet på det riktige øyeblikket. Kvelden før hadde jeg tenkt å ta den frem og stille spørsmålet mens vi spiste en deilig middag på en koselig liten restaurant, men idet jeg skulle til å gjøre det kom jeg til at Randi antakelig ville føles seg lite komfortabel med den oppmerksomheten hun/vi hadde fått av alle rundt oss i såfall. Så da ble det rett og slett på hotellrommet, uten særlig oppstyr. Ringen, en kraftig ring i børstet hvitt gull med en hjerteformet krone fylt med små diamanter, var litt for stor (det visste jeg forsåvidt på forhånd, Randi har SMÅ fingre), og måtte byttes. I første omgang trodde jeg at Randi ville finne en annen ring som var mer typisk henne, men hun valgte å beholde ringen jeg hadde plukket ut. Det var kjekt
Korpskonkurranser
Høsten skulle vise seg å bli en veldig positiv periode med tanke på konkurranser. Sotra Vest gikk til topps i Mangerfestivalen, hvor de konkurrerte med svært sterke korps. Noen uker senere hanket de inn en flott 2. plass i 1. divisjon på Sotrafestivalen, nok en svært sterk prestasjon! Repertoaret korpset brukte var musikk jeg hadde arrangert, noe som selvsagt gjorde det hele ekstra kjekt for min del.
Også Manger Musikklag har hatt en svært hygglig høst. Etter en turbulent periode med mange nedturer gikk vi til topps i Siddis Brass. Vår nye dirigent, Martin Winter, var også komponist for anledningen. Vi fremførte hans rykende ferske Central Park Suite, og fikk svært positive tilbakemeldinger både fra publikum og dommere. En solid seier, beste gruppe (kornetter) og solistpris (principal Erlend Aagaard-Nilsen) må vel kunne kalles å gjøre reint bord!
Familie og tradisjoner
Familien min, på min fars side, har i mange år hatt en tradisjon om å samles en helg før advent og lage svinemør - en grov og godt krydret pølse. Jeg har lenge hatt lyst til å være med på dette, men jobb har gjort det vanskelig å få det til. Nå i år bestemte jeg meg for at jeg skulle klare å få det med. Randi ryddet plass mellom eksamenene sine, og vi satte kursen nordover. Etter en i overkant spennende flytur til Vigra med sterk sidevind i innflygingen, og med en kaptein bak rattet som var borte fra flyskolen den dagen de snakket om flyskrekk og hvordan skape tillit blant passasjerer som lider av det, møtte vi resten av min familie (mamma, pappa, broren min, kona hans og nevøen min) hjemme på «Skøye».
Litt utpå ettermiddagen satte vi oss i bilene og kjørte mot øya, men vi måtte snu før vi kom frem på grunn av uværet. Pappa var bestemt på at han skulle prøve å komme seg ut, og prøvde en gang til. Når han kom frem ble han stående og vente på ferja ei god stund, før han fant ut at den var innstilt på grunn av kraftig vind. Så da var det bare å kjøre hjem igjen, en gang til. Lørdagen var været mye bedre, og vi dro samlet utover. En hektisk, men veldig kjekk dag, gikk med til å lage metervis med svinemør, litt til alle. Jeg kan godt være foruten lukta som satte seg i fingrene og hang igjen i flere dager, men svinemøren blei ekstra god i år! Sikkert fordi jeg var med
Så var det bare noen julekonserter og juleavslutninger som måtte gjøres unna, før vi kunne runde av og ta juleferie. Vi kjørte til Stavanger, og jeg kjørte videre til Larvik et par dager etter. Der feiret jeg jul sammen med mamma, pappa, bror m/familie og hans svigerinne m/familie. På julaften kom et par billass til med familie, og vi var vel omtrent 20 stk til middag og pakkeseanse. Det var en kjempekoselig julefeiring, deilig å få slappe med familien noen dager. En av de fine tingene med å ha barn i hus er at man må ut enten lysten er der eller ikke! Vi gikk fine turer hver dag. Se fotoalbumet for bilder!
Etter julefeiring i Larvik reiste jeg til Stavanger for å være sammen med Randi og familien, og for å feire nyttår. Nyttårsfeiringen ble av den rolige sorten i år, da folk var spredt rundt i landet med familier og kjærester og slikt. Vi får håpe det tar seg opp igjen til neste år
Vi går en spennende vår i møte, Randi med masteroppgave og jeg med diverse jobber her og der. Og til sommeren flytter vi ned til Stavanger, vi vil bosette oss der. Bryllup og nye jobber til oss begge på seinsommeren. Blir spennende å se hva det blir!
Ønsker alle jeg kjenner et riktig godt nyttår. Takk for det gamle!
- Pål